Entebbe, 9. november  

Byen slår oss først som en salgs turistby. Langs hovedveien fra Kamapala er det skiltet til mange ulike hotelrestort og strender. Byen er rolig, gatene rene og folkene mer avslappet. Vi legger oss inn på ett lite, men rent og koselig "bed and breakfast," hiver av oss sekkene og drar ut for å se byen. Det er uvant å gå i gater uten mange andre mennesker. Få roper mzungu, barna leker og nyter de store grønne områdene. Alle husene her er like, de er nummerert og står på rekker. Vi lurer på hvorfor, og spør en vi kommer i snakk med. Det er staten som har skaffet boliger for de ansatte. Ikke langt unna der vi står, er presidentens bolig. Mannen vi snakker med forteller at presidenten har bygget disse boligene. Vi forstår det slik at presidenten ønsker at hans by skal være ren, fin og gi et godt inntrykk.

Vi rusler videre. I Kampala er vi vant til se falleferdige hus som så vidt har tak. Her er det riktignok hus i dårlig stand, men det er ikke på samme måte som hjemme i Kampala. Vi går gjennom ett nabolag. Husene har gårdsrom, noen har små utekjøkken, og andre grønnsakshager. Vi ser til og med en garasje. Da vi går forbi ett av de mange like husene, ser vi to brødre som sitter og spiller sjakk mens moren henger opp klesvasken. Vi må stoppe opp litt, se på hvor like de ugandiske familiene kan være de norske. Bare det å se barn spille fotball mellom husene er nytt for oss "byjenter." Jeg begynner å forstå at vi må oppleve mange byer og steder for å få det rette inntrykket av Uganda som ett land. Det blir spennende å dra forskjellige steder, lære om hvordan de ulike plassene er arrangert og lære om de ulike by-kulturene.

Entebbe har overrasket og imponert.