MØT SIMON MUSINGUZI

Her kommer den første av mange historier vi vil dele under oppholdet vårt.
Tekst: Annie Veggeland Knudsen og Ester Alemayehu Hatle

I Uganda finner vi over 40 ulike etniske grupper og flere forskjellige språk. Ved første øyekast virker det som om dette er det som skiller innbyggerne i Uganda. Vi har nå vært i denne kulturen i en måned. Etter flere diskusjoner, egne observasjoner og samtaler med ulike personer, har vi nå forstått at dette nødvendigvis ikke er tilfellet. På overflaten virker det som det er de etniske gruppene som skiller folket, men i det hverdagslige livet fungerer det ikke slik. Det som skiller folket i Uganda er det store gapet mellom de velstående og de med lite kapital. 

Møt Simon Musinguzi. Simon er 24 år og han er en av flere ansatte som bor i barnehagen, Miles2Smiles. 

Simon forteller hans syn på hva som danner gapet mellom det ugandiske folket. ”Lederne er selvsentrerte. Når det er de rike og egoistiske som leder landet blir ikke alles stemmer hørt. Samfunnet blir dermed ikke sett i en helhet, og skillet mellom folket kommer enda sterkere frem. Det blir dermed vanskelig å lede et land hvor samfunnet har så store forskjeller. Vår president, Yoweri Museveni, har styrt landet i 24 år. Han og hans styre er klare over at deres styremåte ikke fungerer for samfunnet i en helhet. Dette blir det fremdeles ikke gjort noe med. Hvorfor? Nettopp fordi et mindre utdannet folk ikke utgjør en trussel mot styringsmaktene.”

For å gjøre de store forskjellene i samfunnet mindre, mener Simon det er viktig at de med lite kapital samarbeider. Her kommer mikrofinans inn. Simon jobber med mikrofinansgruppene gjennom Miles2Smiles. Her får han se og lære hvor viktig dette arbeidet er. Hver uke møtes små grupper for å spare. Den største delen av gruppene består av kvinner som selger frukt, grønnsaker og klær på markedet. Selv om de har lite i egenkapital, har de gjennom mikrofinansgruppene fått muligheten til å spare opp små summer som etter tid kan utgjøre store forskjeller. Pengene de sparer kan brukes til et prosjekt, til skolepenger, kjøpe møbler eller når noen blir syke og trenger behandling.

En av grunnene til at mikrofinansgruppene har blitt så populære, kommer av selvfølelsen man får av å spare. Her kan de spare pengene på et sikkert sted, sammen med mennesker de har tillit til. Simon forteller oss om frykten flere har for bankene de velstående bruker. Her ser vi igjen det store gapet mellom befolkingen. De med mindre kapital føler ikke den samme tilhørigheten til bankene hvor det forventes at du kler deg pent og kan formulere deg godt på engelsk. Ved å spare sammen med mennesker som er på likt nivå organiserer de et eget felleskap som er mer tilgjengelig. 

Simon mener det nå er på tide å handle selv. Det nytter ikke å lene seg på en stat som ikke fatter interesse for nye endringer som vil ha deg til gode. Folket må forenes og venner må hjelpe venner.